Onkel Reisende Terje

Først må jeg nevne et lite problem som har oppstått: jeg har nemlig blitt innkvartert i instituttets forskerleilighet (de har tatt inn fem-seks studenter mer enn de pleier), og av en eller annen uforståelig grunn (okay, kanskje ikke veldig uforståelig; den er tross alt ganske sjeldent brukt av ganske få personer av gangen, og instituttett har nettopp fått redusert budsjettet sitt med 15 % på grunn av svingninger i valutamarkedet) har denne forskerleiligheten ikke internett. Oppdateringene mine fra Athen bli mye kortere, sjeldnere og mer erratiske (enn de pleier ) enn jeg hadde planlagt, ettersom jeg er avhengig av å være på instituttet eller biblioteket for å poste.

Dernest: reisa gikk veldig greit. Frankfurt var litt forvirrende (Trondheim-Oslo-Frankfurt-Athen, forresten; omtrent åtte timer pluss en times tidsforskyvning), men tålmodighet løste et hvert problem jeg må ha innbilt meg. Da jeg ankom Athen orket jeg ikke tanken på å finne fram dit jeg skulle med metroen eller buss, så jeg tok ganske enkelt taxi til hotellet der jeg skulle hente nøkkelen min, og var vel installert i leiligheta omtrent en time etter landing. Like etter traff jeg også han jeg skal dele rom med en trivelig og passe nerdete danskætta UiO-student ved navn Aske.

Søndagen tilbrakte jeg med Aske og de to venninnene hans, Elisabeth og Heidi. Vi begynte dagen i 11-tida med frokost (ekkel stekt kylling med ris og vasne, stekte poteter — og ouzu, av en eller annen merkverdig grunn), men rundt 12 hadde det begynt å regne, noe som i noen grad begrensa de senere byvandringene våre. (Forresten, beklager hvis det blir for mye minutiae, men et sammenhengende og i alle fall i noen grad årsaksforklart narrativ fordrer tidvis en del banale detaljer. Jeg skal imidlertid forsøke å meddele mer substansielle ting når jeg kommer til steder der det faktisk skjer noe. Sånnn som nå snart, faktisk.)

Vi satt på frokostrestauranten så lenge vi følte var ufrekt, og fortsatte da vi trodde regnet hadde gitt seg litt. Det starta imidlertid på igjen ikke lenge etter, og vi gikk rundt i regnet til vi ble våte og leie. På dette tidspunktet fikk en av oss den idéen at vi kunne søke tilflukt i ei kirke, og vente til regnet ga seg litt. Vi konsulterte kart, og fant ut at det lå ei kanskje ti minutters gange unna. Etter omtrent et kvarter i regnet kom vi fram til kirka, og fant den stengt. Den hadde imidlertid en søylegang utenfor (med korintiske søyler, ironisk nok), hvor vi fikk litt ly og smakte på appelsinene vi hadde plukka fra noen trær i hadde passert. De var så sure at vi nesten brakk oss, men fikk tross alt litt liv i oss igjen, så vi kom oss vekk fra kirketrappa (vi må ha sett ganske merkelige ut i t-skjortene og kortbuksene våre for athenerne, som går i toppluer og boblejakker).

Neste mål ble egentlig ganske selvsagt da jeg fikk øye på et museum med bysantinsk kunst “like i nærheten” (jeg er tross alt ganske bysantinofil av meg). Vi anslo cirka et kvarter å gå, men tok feil igjen og tilbrakte kanskje 25 minutter i øsende regnvær. Museet var bare åpent i en time til da vi kom dit, men det var søndag, så vi slapp inn gratis, og den fløya vi gikk inn i (det var to separate, fikk jeg inntrykk av) tok passende nok en liten time å komme seg gjennom. Mye pent å se på, særlig hva gjaldt hedenske statuer (det var en nydelig en av Afrodite, som noen kristne pøbler hadde hugd nesa av og rissa inn et kors i panna på) og kristne bysantinske ikoner fra forskjellige perioder.

Da vi hadde rusla gjennom hele museet (eventuelt en halvdel) og kom ut igjen hadde det slutta å regne, så vi kunne ta det med ro på veien hjem. Resten av dagen skjedde det vel ingenting nevneverdig, annet enn at vi på veien hjem fra det bysantinske museet rusla gjennom en park like ved det greske parlamentet, der de hadde en del eksotiske trær og planter (conveniently merka med skilt), samt en knøttliten zoologisk hage, der geitene og eslene kanskje var det morsomste å se på (særlig i og med at påfuglhannene satt inne i burene sine og hang med fjærne).

Skal vi se, da har vi kommet til mandag, dagen for den første forelesninga. Den var imidlertid ganske sen, så jeg, Aske og et par andre rusla litt rundt først, og var innom det nordiske biblioteket (som artig nok er mindre enn Det norske institutt i Roma sitt hus; Det norske instituttet her i Athen er forøvrig en knøttliten affære, bestående av to sammenslåtte leiligheter i ei boligblokk). Selve forelesninga var interessant, kanskje spesielt på grunn av foreleseren, en veldig engasjert greker. Som førsteforelesninger flest gikk også denne mest i historiografi, geografiske omgivelser, ressursgrunnlag, forhistorie og en veldig generell kulturoversikt (det vil si slikt som verdier og sånt; tragediene, de episke diktene og sånt ble nevnt bare for å belyse normene).

Etter forelesninga fikk jeg med meg Aske, Heidi, Elisabeth og den eneste andre NTNU-studenten, Hilja (methinks), opp på Filopappus-høyden, like ved Pnyx, der athenernes folkeforsamlig lå i klassisk tid. Det var en ganske bratt oppstigning, men fullstendig verdt det, da vi så nesten hele Athen fra toppen og fikk stadig nye utsikter åpenbart for oss på veien opp. På toppen sto det også et gammelt monument (bygd av/for Philopappus, en romersk konsul for de østlige provinsene under Trajan), og i skyggen av det spiste vi en sen lunsj. Resten av kvelden forløp stort sett uten insidenter, med unntak av at vi fem spiste middag sammen, fortærte ganske mye rødvin, og spilte kort.

I dag, tisdag, begynte vi dagen med ei forelesning klokka 10, om gresk antikk religion og Platons filosofiske kritikk. Eller, det var i alle fall meningen at forelesninga skulle handle om dette; slik det var ville foreleseren Panos Dimas (samme greker som i går) heller snakke litt om gresk historiografi (noe som blant annet førte til en lengre diskusjon av oversettelsen av det greske ordet “historia” ), krig og om Sparta — ettersom spartanernes samfunn var så stort et anomali i gresk sammenheng at han mente vi burde vite mer om det. Det ble dog plass til litt religion også, der de greske gudenes amoralske og veldig pragmatiske natur ble understreket som et paradoks i forhold til at de også ble ansett for å være beskytterne av det gode. De ble også satt opp mot Aristoteles’ rasjonelle ubevegelige førstebeveger, før Panos konkluderte med (noe kontroversielt, kanskje, som han selv innrømte, da han er filosof, ikke historiker) at gudene beskytta ettikette heller enn etikk, og at de fleste antikke mennesker inntok det forholdet til gudene at dersom de ofret til dem, så lot gudene dem forhåpentligvis i fred så mye som mulig. (Noe som i grunn passer ganske godt med det lille jeg vet om Ciceros kritikk av gresk religionsutøvelse.)

Men nå må jeg avslutte; jeg har babla lenge nok, og må prøve å få lest litt før noen av oss skal gå en tur til Lykavittos-høyden, Athens høyeste punkt, der vi forhåpentligvis får en veldig god utsikt til Akropolis.

(Ugh, jeg får litt ekle vibber av å skrive en sånn overfladisk personlig blogg, forresten, så hvis bloggen virker litt kunstig og rar, er det kanskje derfor.)